Bernard Fauchille:
HINSIDES MATERIALENES ENKELHET:
Terje Roalkvams subtile montasjer

Det er synd at norsk kunst er så lite kjent i Frankrike, den kan by på mange overraskelser. Man kunne få øye på en kunstner som Terje Roalkvam, som nå forblir litt fjern for oss, og det er ikke godt å forstå hvorfor.

Terje Roalkvam er faktisk en av de kunstnerne som skiller seg litt ut på den aktuelle kunstscenens panorama. Denne scenen kjennetegnes av følsomhet for det forgjengelige, interesse for her-og-nå-situasjoner og en viss hang til melankoli. I hans kunst derimot, gjenfinner man en fremgangsmåte som gjorde seg gjeldende allerede på slutten av det nittende århundret: det motsetningsfylte – eller sammenføyelsen av ulike materialer i ett og samme verk.

Det var på denne tiden at skulptører som Charles Cordier i Frankrike, eller Max Klinger i Tyskland, likte å blande ulike materialer ( bronse, marmor, kvarts ) i sine verk, og skapte på denne måten overraskende illusjonistiske og virtuose effekter på leting etter den perfekte imitasjon av naturen.

Man vet også alt om hva «collagen» ( oppfunnet av Braque i 1911, senere benyttet av Picasso i 1912 ) har betydd for det tyvende århundrets kunst. Det skjedde ved at dørene ble åpnet på vidt gap for virkelighetsfragmenters innpass i kunstverkets univers. Slike ting som sitater, metaforer, symboler for en broket virkelighet – edel eller folkelig, preget av ironi, mystikk eller alvor – kom rett inn i verkene. Det å låne fra den konkrete verden åpner for enda en oppdagelse, nemlig montasjen. Denne teknikken, eller kall det gjerne en form for intuitiv erkjennelse – som vi kan registrere utallige eksempler på i tidens løp, innen så foskjellige områder som musikk, maleri, litteratur og film blant annet – kjennetegnes ved at to elementer sammenkobles. To virkelighetsfragmenter, som til sammen skaper ny betydning, overraskende og berikende. Denne nye betydningen er oftere et resultat av en mangedobling av elementenes betydning enn at de enkelt summeres. La oss tilføye at menneskesinnet alltid søker ( og noen ganger bygger, finner opp ) en betydning, eksplisitt eller implisitt, i hvert enkelt verk det blir presentert for.

Vi finner igjen denne montasjepraksisen hos Terje Roalkvam. Hans arbeider kombinerer systematisk to materialer ( særlig siden 1990 ): aluminium og marmor, kork, tre, skifer. Repertoaret kan virke begrenset, men det er ikke tilfelle her. Fordi kunstneren arbeider med forskjellige registre: matt/blank/satinert, ru/glatt, lysreflekterende/lysabsorberende, lys/mørk, tung/lett, ubearbeidet/bearbeidet etc. Presentert slik kan disse kategoriene virke enkle og lite originale. Men for det første er de anvendt på mange forskjellige, subtile måter. For det andre tiltaler de øyet og hånden mer enn ordet. I tillegg er disse undersøkelser på materialnivå beriket med undersøkelser på det formale nivå: trekanter, kvadrater, sirkler, trapes, sylindere eller fragmenter av disse, hvor kunstneren ikke nøler med å enkelte ganger etterlate materialene i en rå tilstand. Som et slags løsrevet materialfragment, en referanse til opprinnelig natur. En påminnelse om noe som ikke er formet av mennesket, men som bærer lette spor av dets handlinger.

Bredden i dette repertoaret undersøker med en meget sanselig tilnærming alle samspillmuligheter og kontraster mellom to materialer, to farger, to plastiske registre. Dette skaper inntrykk og assosiasjoner. På grunn av lysforhold og tilskuerens plassering i forhold til kunstverket, oppstår nyanser, skygger og mer eller mindre markerte relieffer som avdekker nye og subtile variasjoner.

Terje Roalkvams kunst kan slik karakteriseres som et kunstnerskap i balanse mellom menneskesinnets strenghet og naturmaterialenes mangfold. Mellom rektangelets udiskutable geometri, et sirkelfragment, og tilfeldigheten i en gråsvart granitt, eller den utsøkte bruddflaten i et skiferfragment. Ved å forkaste det monumentale, velger Terje Roalkvam heller beskjedne dimensjoner for sine arbeider. Takket være det faktum, men også på grunn av hans subtile og følsomme strenghet, kan vi ta del i en sensuell og variert dialog mellom kunstnerens skapende sinn og materialenes mangfoldighet. En slags stille forsoning, noe som er nokså sjeldent i våre dager.

Bernard Fauchille, direktør for
Musee du Château, Montbéliard, Frankrike.

Teksten ble skrevet til katalog for
Terje Roalkvams utstilling i Lillehammer Kunstmuseum
og Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø, begge 2006,
og er oversatt fra fransk av Christian Montarou.