Bernard Fauchille:
TERJE ROALKVAM
Innen de europeiske strømninger i geometrisk basert kunst er det verdt å merke seg at vi dessverre har en tendens til å la de skandinaviske arbeider komme i annen rekke. Dette til tross for at kunstnere som Paul Brand, Dag Skedsmo og ikke minst Terje Roalkvam hittil har skapt en rekke verk som fortjener vår oppmerksomhet. I sine arbeider mener jeg Terje Roalkvam utmerker seg ved en refleksjon som bearbeider helt originale ideer. Dersom vi betrakter hans utvikling gjennom flere år, ser vi at han er rotfestet i en minimalisme som utmerker seg seg ved nøkternhet samt form- og volumelementarisme: fragmenter av tre, skiferheller, larvikitt, granitt ... forbundet med et rektangel, et kvadrat, en sylinder av aluminium.
Vi konstaterer at det gjelder å begrense seg ( men vi kunne godt utvide området for vår analyse ) til en dialog eller et sammenstøt mellom to elementer, eller bedre: til en montasje hvor helhetsmeningen overskrider summen av de enkelte delers mening, slik det så ofte har vært gjort i vårt århundre at det virker helt naturlig, eller for utadgående. Av disse elementene er det ene naturgitt, det andre kunstig, det ene lyst, det andre mørkt ( men ikke alltid ), det ene er fra mineralriket, det andre formet av mennesket. Men denne dikotomien ( hvor hvert fragment er sidestilt, med eller uten avstand, eller det ene er stilt over det andre, i en streng likevekt som likevel gir rom for brudd, grenser og snitt ) blir ikke alltid like strengt respektert. Det viser seg nemlig at stenelementene bærer preg av menneskelig inngrep. Det er ikke tilfeldig valgte stenblokker som her opptrer i sin naturlige råhet. Tvert imot dreier det seg om heller og blokker som er blitt behandlet, bearbeidet og polert ( hvit marmor med nydelig grått årenett ), eller de opptrer som råmateriale ( mørke stener ) på en slik måte at dimensjonene delvis er sammenfallende med et rektangel, et kvadrat eller et sirkelsegment i aluminium. Likevel står størrelsens nøyaktighet ofte i motsetning til den knudrete, ikke helt firskårne, svarte, grå eller okergule overflaten. Den med hensikt umeislede, ufullendte kanten ( som påkaller et fraværende komplementært fragment ) er uten lysreflekser, og virker som et ekko fra en vill natur, mørk og kald, et symbol på dunkle underjordiske makter. I tillegg bærer enkelte fragmenter spor etter verktøyet som har revet det løs fra fjellknausen: boret har etterlatt et skrått arr som vitner om kraft og tunge inngrep ( og viser til den stenens etymologi som Terje Roalkvam så gjerne bruker: larvikitten ), i særegen kontrast til det metalliske elements uforstyrrelighet.
Enkelte ganger forlater Terje Roalkvam mineralriket for å vende seg mot planteriket og hente inn grener eller stykker av tre. Vi gjenkjenner den fremgangsmåten vi allerede har beskrevet: dialogen mellom det naturlige element og det kunstige. Men også her vil vi se at det naturlige bærer kunstnerens avtrykk. Trestykket er valgt ut etter sitt kontrapunktiske potensiale i forhold til ett eller to volumer: parallellipipeder eller sylinder av aluminium. Dessuten er treverket tilskåret, avsaget, ribbet for bark, slik at det får mening og en særegen dynamikk, som ved sitt aspekt ( dempet av den vegetalske nakenhet ) beriker strengheten og kulden i metallelementene. Det er her på sin plass å peke på forskjellen mellom Terje Roalkvams verker og Francois Morellets «geometrees». I disse ble et bambusrør, en gren, et gresstrå komplettert og redefinert idet de ble forlenget med kurver, linjer, rette vinkler; ikke uten ironi dreide det seg om å rette opp og regularisere en avmektig og ufullkommen natur. Roalkvams verker derimot – mange bærer skjønnsomt tittelen «Diviso» - vitner om et brudd, en avbrutt kontinuitet, et sjokkartet møte mellom to heterogene elementer. Det ene bærer preg av foredlet og perfekt rasjonalitet, en kald masses uttrykk, som sikter mot et apollinsk absolutt ved sine skarpe hjørner og enheten i materiale, form og farge. Mot dette står et naturlig element som bærer preg av menneskelig inngrep, gjennom uregelmessige former, eller snarere, former hvor perfeksjonsprosessen er i sin sluttfase, hvor helheten kun gjelder materialet alene og foreløpig ikke fargen eller formen. Som en erindring om Dionysos skjer det en sakte glidning eller mutasjon rett foran øynene våre; fra det opprinnelige kaos mot en klar og uforanderlig orden.
Denne orden samspiller også med rommet. Terje Roalkvams verker, enten de nå er hengt opp på en hvit vegg, eller de er stilt opp på gulvet som de hever seg fra liksom ved en usynlig sokkel, eller står støttet mot veggen som minnestøtter, tar alle i bruk den glatte veggflaten eller det varme tregulvet for igjen å markere et brudd som denne gangen ikke er innskrevet i verket, men fremstår som en plutselig apparisjon. Det dreier seg ikke lenger om varme eller kalde farger: gjennom skyggenes spill som understreker volumene gir mineral- eller plantedelenen uttrykk for tyngde og utstråling, for et stadig tydeligere nærvær, mens aluminiumsdelene synes å lukke seg inn i en taushet, en tilbakeholdenhet som kan minne om Kasimir Malevitsj' «Hvit firkant mot hvit grunn», på den ytterste grense av fravær/nærvær, av aluminiumens spesielle gjenskinn, som ikke er lys, ved siden av en mørk sten, som ikke er mørke.
Terje Roalkvams diptyka beror som vi ser ikke på primære opposisjoners enkle spill. Hvert element lar seg gjennomtrenge av det andre områdets egenskaper, omgir seg med nyanser ( grå aluminium, året marmor, okerfarget treverk ... ), spor som like mye er allusjoner til andre registre, som overskrider det enkle begrepet «relieff» eller «skulptur». I videre forstand føyer Terje Roalkvam seg til dem som har et større ettertankens perspektiv på grunnelementene, på strukturene i vårt plastiske og filosofiske univers. Dikotomiens lover ( naturlig/kunstig, lys/mørke, flate/volum ) overskrides varsomt, slik at det dynamiske og det statiske kan føre en endeløs dialog og berike hverandre gjensidig. Med røtter i sitt eget lands ressurser og særpreg, legger Terje Roalkvam det private og den snevre lokalkoloritten bak seg for å gjenfinne selve jordens åndedrag.
Bernard Fauchille, konservator
ved Musée d'Art et d'Histoire, Cholet, Frankrike
Teksten ble skrevet til katalog
for Terje Roalkvams utstilling «Diviso»
i Stenersenmuseet, Oslo 1998